Pappapermens sjarm

Facebook har sine øyeblikk. I dag plukket den frem et minne fra da jeg hadde pappaperm. Pappapermen var en av de beste periodene i mitt liv.

“Krakra kra!”
Lyden er høy, gjennomsyret av livsglede og fremfor alt våkenhet. Jeg ruller rundt i senga og titter mot den grønne sprinkelsenga. Tåke. Jeg gnir søvnen ut av øynene og tåken forsvinner. Ett tindrende smil og vidåpne øyne møter meg.
«Kra kra!»
Jeg vet hva som gjelder.
Tvinger kroppen ut av senga og plukker tassen opp av senga. Blir belønnet med en klem og en liten nysgjerrig pekefinger kjørt inn i munnen. Birk stirrer på soveromsvinduet bak meg, lyset som tyter inn mellom de mørke gardinene tyder på at det faktisk ikke er så alt for tidlig på morgenen.
Jeg tar ham med opp i storsenga, setter ham ved siden av vinduet.
Gutten reiser seg opp, smyger seg under gardinene og beundrer verdenen der ute.
Jeg tar puta med meg og legger meg med hodet ved vinduet, ligger der og titter opp på gutten som forsøker å få med seg alt som skjer der ute. Fuglene som flyr, bilene som durer forbi og skolepatruljen i krysset. I dagslyset er den kraftige røde streken over høyre øyenbryn ekstra tydelig, men slik blir det når tanter lar små tasser låne rød tusj.
«Kra! Brommma! Tata ta!»
Lydene er mange, alt som ses kommenteres, nå og da ser han ned på meg og ler. Jeg nyter disse siste rolige minuttene på puta.
Til slutt henger den ene grønne busa så langt ned at jeg må handle, grønne buser i senga er ikke min favoritt.
Stellebordet neste.
Det finnes faktisk verre måter å begynne dagen på

AboutJørn Johansen

Femti, feit og ferdig. Jobber treskift i næringsmiddelindustrien. Er pappaen til Birk og er glad for det, men savner en bruksanvisning. Liker å lese og høre på metal. Liker ikke danseband og laks.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *