Petter Kanin.

Petter Kanin, etter at han ble med meg hjem fra London har han vært trofast våpendrager som har vært med Birk på de utroligste eventyr. I utgangspunktet en forsiktig fyr, men når situasjonen krever det eller det er gulrøtter med i bildet så gjør han det som må til uansett hvor hardt det lille kaninhjertet banker. Han liker å kile Birk i nakken med ørene sine og ligge i senga med Birk og meg når vi leser. Det å bo i samme hus som Cthulhu og Hai er ikke enkelt for en liten kanin. Cthulhu er monstrøst sulten når han har sovet og da må en liten kanin være på vakt. Gretten er han også og klager og syter over at han har blitt så liten. Han snakker mye om hvor kult det skal når han blir stor igjen, men Petter Kanin håper han forblir liten. Hai er snillere enn han ser ut, men når man er så stor er det fort gjort å rulle over en liten kanin. Nei, de er ikke enkle romkamerater, men de holder jo reven unna.

Birk er ikke alltid enkel å ha med å gjøre han heller. Han er en ordentlig ertekrok som gjemmer gulrøttene til Petter Kanin og skremmer ham med rever på Youtube. Små kaniner har litt problemer med å forstå at reven ikke er inne i den boksen på ordentlig og at han ikke kan hoppe ut og spise ham. Petter Kanin er ikke helt sikker på hvor gammel han er, men fødselsdagen hans feires ganske ofte. Flere ganger i måneden faktisk, med gulrotkake selvfølgelig.

I dag har Petter Kanin sett Birk spikke rakettkaster, banket pappaen sin med papprør og vært med og lest om tante Ellen som spiste karamellen. Men nå sover hele bøtteballetten søtt.

 

Kremgutten

«Pappa, kan du lage sånn kakao til meg?»

«Ja, det kan jeg. Men du bør spise noe også.»

«Vet ikke hva jeg vil ha, jeg kan tenke mens du lager kakao.»

Greit nok, tenker jeg. Setter på vannkokeren og finner frem et krus og kakaopulver. Jeg gleder meg til å finne senga, det har jeg gjort siden jeg dro på jobb i går kveld. Nå gjenstår bare oppløpssiden, alt jeg trenger er å få i gutten noe mat og følge ham til skolen. Jeg setter kakaoen på bordet.

«Birk, her er kakaoen din, den er glovarm. Har du tenkt på noe mat? Eller skal jeg bare lage noe til deg.»

«Vent litt, jeg tenker enda.»

«Ok, jeg må en tur på do. Når jeg er ferdig, må du ha bestemt deg.»

«Ja, eller så kan jeg lage meg noe selv jeg.»

Det tindrende smilet og iveren i stemmen burde ha fått alarmklokkene til å ringe, men neida. Alt for trøtt. Mens jeg er på do, hører jeg ting skje på kjøkkenet. En vis uro brer seg gjennom tåka i hjernen min. Er egentlig lettet når jeg kommer ut av badet og ser kremtårnet på tallerkenen. Kremen er på tallerkenen og ikke utover halve bordet, agurken er skjært i passe store biter og ingen fingre mangler. Gutten dypper agurkbiter i kremen og koser seg. Det kunne ha vært verre tenker jeg. Jeg tar frem telefonen for å sjekke klokka.

«Pappa, skal du filme meg? Jeg skal gjøre noe kult.»

Denne gangen hører jeg alarmbjella i det fjerne, men makter ikke å tyde signalene. Jeg ser ikke det åpenbare. Jeg snur mobilen mot ham. Han lener seg forover, ansiktet lyser av forventning. Deler av hjernen skjønner hva som skjer foran meg, men resten av hjernen er for sliten til å gjøre noe med det.

Jeg har en regel. Mat først, så vask og påkledning. Takk og pris for det.

Men nå skal det soves. Håper jeg.

 

Nattlig odør.

Odøren tyder på at noe har begynt en forråtnelsesprosess. Aner jeg et lite hint av lett overlagret laks? Duften blir ikke bedre av at den kommer fra noe klamt og uidentifiserbart som er på vei inn i mitt høyre nesebor. Hjernen våkner sakte til liv og øyelokkene knirker opp. Mørkt er det likevel. Objektet fortsetter å presse seg inn i nesen min. Jeg får høyrehånda frem fra dyna og tar forsiktig tak i det uidentifiserte objektet. Det er en liten tå som tilhører en liten fot som igjen tilhører en liten gutt. Liten og liten, verken gutten eller foten er så liten lenger. Jeg trekker nesen min av tåen hans. Akkurat i tide, foten hans rykker til. Hardt.
Guttungen ligger på tvers i senga, mammas mage gjør nytte som pute. Han er kald. Jeg vurderer å bære ham over på sitt eget rom og legge ham under sin egen dyne. Orker ikke. For trøtt. Jeg tar tak i ham og drar ham inntil meg, reorganiserer ben og armer og legger dyna mi over oss begge. Han kryper nærmere og mumler ett eller annet i halvsøvne. Hendene hans famler litt rundt før den ene hånda finner øret mitt og jeg kjenner en finger gli inn. Jeg lirker den ut før den setter seg fast. Etter hvert finner han roen igjen. Jeg ligger en stund og lytter til pusten hans. Endelig sovner jeg igjen, akkurat i tide til at vekkerklokka kan vekke meg.

 

Pompel og Pilt

Pompel og Pilt. Gorgon Vaktmester. Navn som vekker varme minner. Minner jeg gjerne vil dele med junior. En legende blant barneprogrammene. Når Portveien 2, Lekestue, Sesam Stasjon og Fantorangen er glemt vil Pompel og Pilt fremdeles stå fjellstøtt i det norske folks minne. En dag i nær fremtid skal jeg sette meg i sofaen, dra junior inn i armkroken og sette på Pompel og Pilt. Han skal bli kjent med reparatører, vaktmestere og Moffedillen.
Det gledes.

 

Jungelekspedisjon

“Pappa, blir du med ut?»
«Ja, det kan jeg godt. Hva skal vil leke?»
«Vi skal ikke leke, vi skal på piknik.»
«Javel ja, hvor da?»
«Vi går til skolen, der er det fint å ha piknik»
Ok, tenker jeg, der er det benker og bord å sitte på så det blir bra. Jeg finner en liten sekk og fyller den med litt drikke og noe godt å knaske på. Birk tar sekken på ryggen og går ut døra.
«Kommer du Pappsen?»
Jeg får på meg sandalene og rusler etter. På veien mot skolen skravles det i ett kjør. Jeg får inn et ord i ny og ne. Når vi har kommet frem stopper han opp og titter mot bakken ved siden av skolen.
«Pappa, vi skal på ekspedisjon.»
Javel, tenker jeg.
«Hva er det vi skal utforske?»
«Amazonas, vi skal langt inn i jungelen og finne medisiner. Vi må overnatte tre ganger. Helt der oppe skal vi.»
Han peker på trærne på toppen av bakken. Det å gå opp bakken er jo ingen ekspedisjon så kursen settes for skogen ved siden av bakken. Men først må vi krysse en liten bekk.
«Se så stor elva er Pappa, vi må hoppe fra stein til stein. Ikke fall i elva Pappsen.»
«Er det alligatorer her?»
«Nei, pirajaene har spist dem for lenge siden.»
Betryggende.
Vi hopper fra stein til stein, noen timer senere er vi over. På den andre siden venter jungelen. Til alt hell finner Birk en machete på bakken og hogger vei for oss gjennom jungelen. I hvert fall til macheten knekker som en tørr kvist. Nå er vi avhengige av å følge stiene i jungelen. Vi snirkler oss oppover den jungeldekkede åsen når Birk stopper og peker. Jeg ser bare en trestamme, men Birk ser hva det virkelig er. En kjempeanakonda som sover. Tvers over stien selvfølgelig. Jeg ser på Birk.
«Hva gjør vi nå?»
Birk bikker hodet mot høyre, bøyer seg ned og plukker opp en kjepp. Han ser mot slangen og kaster kjeppen inn i jungelen.
«Pappa vi går bare rundt, du må bare liste deg like stille som meg»
Jeg tenker mitt om det, men vi kommer oss trygt rundt. Stien deler seg i to.
«Hvilken tar vi?» sier jeg.
«Begge fører til hytta vi skal overnatte i. Vi tar den.»
Han peker på den smaleste og mest nedgrodde.
«Kanskje vi skal ta den andre, den stien ser smal og trang ut.»
«Neida Pappsen, det er god plass her.»
Det er det jo, han har flere millimeter med klaring på begge sider. Jeg derimot, ender opp med oppskrapede legger. Det en grunn til at shorts og sandaler ikke anbefales til jungelekspedisjoner. Vi finner en hytte mitt i jungelen. Ligner litt på en gapahuk, egentlig. Perfekt sted for litt mat og overnatting.
Dette var bare begynnelsen på et episk eventyr som strakte seg over mange dager og det bare i løpet av et par ettermiddagstimer. Fantastisk med fantasi, livet er så mye bedre med enn uten.

 

3. September 2013

Noen har en yndlingssofa, andre har en hengekøye å dingle lykkelig i. Jeg har en lånt stressless som står bortgjemt i et hjørne på sykehuset. Der, delvis gjemt bak ett skjermbrett eller to har jeg mine lykkeligste øyeblikk. Godt tilbakelent med hans varme kropp liggende på mitt bryst, hud mot hud. Sykepleiernes dempede stemmer blir borte i bakgrunnen, hvesingen fra luftslangen hans blir etter hvert bare en del av bakgrunnslyden. Bare han og meg, alene i vår egen lille verden.
Et lite gnurk og et lite smil i et lite ansikt.
Ren lykke.

 

Vannkrig

“Pappsen kom, vi skal ha vannkrig ute.»
Joda, det kan jo være greit med litt frisk luft tenker jeg.
«Pappsen, du kan bruke vannballonger og så tar jeg vannskyteren.»
Allerede her burde jeg ha forstått at dette kom til å bli en ujevn kamp. Jeg får en pose med masse ballonger, mens han finner frem vannskyteren sin. Snart står vi ute og fyller en bøtte med vann som Birk kan fylle vannskyteren sin med. Idet han dypper vannskyteren sin i bøtta, drar hendelen tilbake og fyller den på et blunk, begynner ting å demre for meg. Man fyller ikke en vannballong på et blunk. Ballongen skal tres på krana, vannet skal skrus på og når den er full nok skal den tas av krana og lukkes. Ja, og så må jeg bøye meg litt …
Pøbelfrøet slår til.
Vannskyteren blir trykket mot sprekken der bak og Junior lar det stå til. Vanntrykket er høyt og vannet iskaldt. Siden går ting bare en vei for min del.
Jeg tror jeg er smart og løper rundt huset. Når jeg nærmer meg hushjørnet sniker jeg meg frem, stille og elegant som en flodhest med gikt. Jeg vet jeg har begrenset med tid, er jeg heldig ser han en annen vei når jeg kommer rundt hjørnet. Kanskje har han gått litt unna krana. Uansett må ting skje fort og presist. Jeg går igjennom prosessen i hodet, tre på ballongen, skru på krana, dra ballongen av når den er full og lukk igjen. Jeg kan ikke tillate meg noen distraksjoner, fullt fokus på å få fylt den ballongen. Hevnens time er nær. Jeg lytter, hører vage lyder, men klarer ikke å gjette hva de er eller hvor langt unna krana de er. Jeg puster dypt inn, kaster meg rundt hjørnet og smetter en ballong på krana og skrur på. Prøver å ignorere alt annet og holde øynene på hva jeg driver med. Ingen famling eller distraksjoner kan tillates, dette må skje fort.
Jeg hører fnising som går over i djevelsk latter. Jeg ser ham i øyekroken og konsentrasjonen min svikter, jeg snur ansiktet mitt mot ham. Der står han på trappa med begge bena godt planta i bøtta med iskaldt vann. Av en eller annen grunn er munnen min åpen. Vannstrålen hamrer inn i munnen min med en slik kraft at vannspruten står ut av nesen min og jeg nesten driter på meg av sjokket. Jeg brekker meg et par ganger og går helt ned i knestående. Hysterisk latter fra seierherren i bøtta.
Men, til tross for angrepet jeg har blitt utsatt for har jeg klart å holde ballongen på plass på krana. Den er nå den største vannballongen jeg har sett denne sommeren. Den er fylt med langt mer vann enn man kan forvente at en ballong kan holde. Det gjør den heller ikke …