Badetid.

Bading har alltid vært morsomt for liten og stor. Dette innlegget er opprinnelig publisert på Facebook 2.Februar 2015. Da var Birk ett og ett halvt år.

“Bade pappa, bade”

En liten hånd napper meg i buksebenet. Jeg ser ned og blir møtt av et bestemt blikk.

«Bade»

Tasseladden setter stø kurs mot badet, vel, så stø kurs som en liten gutt kan holde. Bleia henger ganske lavt i pysjen og det er definitivt brødsmuler i håret. Definitivt tid for et morgenbad. Jeg rusler etter og setter balja på plass i dusjkabinettet før jeg skrur på dusjen. Straks vannet er varmt nok legger jeg dusjslangen ned i balja og begynner å fylle den. Jeg kaster en del av badelekene hans opp i balja. Birk strever for å komme forbi meg.

«Bade!»

Mens balja fylles, legger jeg Birk på stellebordet og begynner å kle av ham. Ikke enkelt, små gutter hater å ligge stille, men jeg får jobben gjort. Bleia blir fjernet uten uhell og rumpa får en kjapp vask. En rask tannpuss blir det også før tålmodigheten er slutt.

«Bade!»

Jeg løfter gutten ned i badebaljen. Gutten fryder seg og begynner å drukne endene sine. Jeg setter meg ned på golvet med bena i kryss for å komme så nær som mulig. Baljen dras så langt mot meg som mulig.
Birk lukker dusjdørene.

«Borte!»

Jeg åpner dem igjen.

«Tittei!»

Plutselig kommer den grønne ballen seilende mot meg, jeg tar imot og sender den tilbake.
Gjentas. Mange ganger. Birk peker på dusjhodet. Jeg reiser meg opp og skrur på vannet, ikke for mye selvsagt.
Birk elsker å kjenne vannstrålene mot kroppen, men ikke i ansiktet, det er ikke gøy. Jeg har en hånd på hver skyvedør. Rask eller våt, det er alternativet.

Jeg har aldri vært rask.

Gutten ler, smiler og skravler i vei.
Oss gutta. Ekte lykke og bare begynnelsen på dagen.
Nå sover Lille Grom, mens jeg tar en liten hvil før jeg skal tømme vaskemaskinen og surre dopapiret tilbake på rullen.

 

Mennesker er rare. Del 2.

«Vi vant!»

Jeg ser på fyren og er ikke helt sikker på hva vi eventuelt skulle ha vunnet. Det går fort opp for meg at jeg ikke er inkludert i «vi», det er nok han og noen andre som har vunnet ett eller annet.

«Vi slo Manchester!»

Hm … Manchester? Jeg tenker fotball, det er vel et lag fra Manchester som er ganske kjent. Manchester Town eller noe sånt. Vedkommende har kanskje en noe mindre rund form enn meg, men det er fremdeles nok form der til at han neppe spiller fotball på høyt nivå så det er neppe det han mener.

«I år har jeg trua, i år vinner vi!»

Ok, på tide å fiske ut litt informasjon.

«Hvilket lag snakker vi om?»

«Everton selvfølgelig! Det var jo kamp i går.»

Det virker som om det er en selvfølge at jeg skal følge med på når og hvilke lag som spiller i England. Merkelig. Men, jeg tviler sterkt på at han spiller på Everton. Jeg ser ikke helt hvor «vi» kommer inn. Han må jo ha bidratt på en måte, ellers er det jo ikke «vi».

«Er du medeier i Everton?»

«Hæ? Nei, hvordan det?»

Jeg ser på ansiktsuttrykket hans at dette neppe blir en fruktbar samtale. Kanskje han kjenner noen på laget? Hvis noen du kjenner godt gjør det bra er det jo mulig å bli litt revet med på hans vegne.

«Kjenner du noen på laget?»

«Nei, hvorfor spør du om det?»

Nei, det hadde jo vært rart hvis han hadde kjent noen av dem. Fotballspillere er vel som andre millionærer, de bruker massevis av penger på å slippe å ha noe med allmuen å gjøre. Jeg ser det ikke er noe vits i å prøve å få ut noe informasjon av vedkommende, han har det ansiktsuttrykket mennesker pleier å få når en samtale ikke forløper som forventet. Jeg lar ham slippe unna med noen standardfraser.

Jeg lurer fremdeles på hva han mente med «vi». Jeg synes det er et merkelig fenomen. Noen-og-tjue mangemillionærer leker med en ball før de drar hjem til sine millionærvillaer hvor sikkerhetsselskaper sørger for at de får være i fred for allmuen. Rundt omkring i verden sitter allmuen og ser på dem på teven og føler at det er «Vi».
Mennesker er merkelige.

 

Mennesker er rare.

Jeg har jo lenge ment at mennesker er rare. Jeg husker en av de første episodene som fikk meg til å lure litt på dere. Det var vel begynnelsen på 80-tallet en gang. Jeg satt godt plantet på do med en kabel på vei ut av luka. En forferdelig lyd skjærer gjennom huset, det går noen øyeblikk før jeg fatter at det er en menneskestemme.
Flere stemmer blander seg inn i kakofonien, jeg skjønner at det er krise. Lyden kommer fra stua. Har bestemor fått hjerteinfarkt? Eller er det bestefar? Jeg klipper av kabelen og kniper igjen. Jeg drar på meg buksa, ingen tid til hverken belte eller håndvask. Jeg slenger opp dodøra, stormer over gangen og inn stuedøra. Alt dette mens jeg kniper hardt for å holde kabelen inne. Den vil virkelig ut.
Et raskt overblikk bekrefter at alle er i live, men noe er galt. De nistirrer på teven og holder tak i armlenene som om det sto om livet. Jeg ser på teven og etter hvert går det opp for meg. Alt dette oppstyret bare fordi en eller annen fjonbolle har brukket en skistav?
Er det mulig?

 

Jeg har hatt en åpenbaring.


Bloggen min flommer ikke akkurat over av bilder, men det må det kanskje bli en slutt på. Jeg ser jo at jeg skiller meg ut fra mengden av bloggere der ute og det kan vi jo ikke ha noe av. Hvordan skal det egentlig gå med Norge hvis folk plutselig begynner å skille seg ut? Det er tydeligvis selfies som gjelder og da har vi ett problem. Selfie er dust. Ferdig snakka. Det er ingenting som får deg til å se mer selvopptatt ut enn å fylle bloggen din med mer eller mindre like selfies for å skryte av at du har vært på ferietur til Thailand, vært på treningsstudio eller fått en ny dose med botox mellom øra. Nei, selfie er ikke aktuelt. Nei, jeg får finne et ordentlig bilde. Kanskje jeg skulle spørre min bedre halvdel om å få en kopi av et visst bilde hun har av meg? Hun har spøkt om å legge det ut på nettet, kanskje jeg skulle komme henne i forkant og legge det ut selv? Bildet involverer meg, ei truse og hvite støttestrømper til langt opp på lårene. Legg til det ansiktsuttrykket man får når noen helt uventet tar ett bilde når du minst ønsker det. Jepp, uansett hva slags bilde du har i hodet nå så er virkeligheten verre. Tror ikke du vil se det nei. Dessuten tror jeg samboeren hadde blitt flau på mine vegne. Gudene vet hvordan junior hadde reagert hvis det bildet hadde begynt å sirkulere på skolen. Nei, jeg trenger å vise frem noe litt mer severdig og delikat. Alle disse tankene og ideene surret rund i hodet mitt da det plutselig slo meg. Photoshop!
Alle de store bloggerne og influenserne pynter jo på bildene sine, så hvorfor kan ikke jeg gjøre det. Jeg kan jo ikke skille meg ut fra mengden, kan jeg vel? Jeg fant et bilde som ikke var så verst i utgangspunktet og satte i gang med å lage en perfekt versjon av meg selv. Hva om jeg hadde løpt litt flere maratonløp og drukket litt mindre brus? Levd litt sunnere liksom? Vom retusjeres bort med nennsom hånd og noen muskler gjøres litt mer markante. Nei, kanskje ikke så mye? Ingenting overdrives selvfølgelig. Hmm.. Hvordan hadde jeg sett ut med mørkt hår forresten? Hvis jeg hadde oppholdt meg litt mere ute i solskinnet? Nei, la oss holde oss litt nærmere virkeligheten. Det finnes filtre for alt, jeg begynner å forstå hvorfor influenserne elsker slike program. Antrekket må fikses litt på så det ser litt stiligere ut. Litt justering på skotøyet så er vi der. Jepp, der har vi det, den perfekte versjonen av meg. Kunne nesten blitt filmstjerne vet du. Scroll ned og se herligheten!

Tror nesten jeg bør skifte bransje.

Litt lenger ned.

Det er verdt det.

Nesten der.

Dette er et syn for guder.

Her er det!

Jeg visste ikke at Photoshop var så enkelt!

 

Kokken Birk


«Pappa, du kan sitte på stua mens jeg lager noe godt til deg.»
Hm … Skeptisk, men han må jo få sjansen til å prøve seg. Dessuten frister godstolen veldig akkurat nå. Nisser og dverger som vanligvis bygger i berget har satt i verk ett større prosjekt inne i hodet mitt. Det romsteres en god del på kjøkkenet også, men vi har hørt verre. Det rotes i skap og noe blir banket litt hardt, men samboeren og jeg lar ham drive på.
«Pappa? Rydder kokker etter seg på kjøkkenet?»
Jeg tviler på at Hellstrøm og co rydder og vasker så mye når de er på jobb, det er nok noen med lavere rang som tar seg av grovarbeidet der. Tror nok det vil slå tilbake på meg selv hvis jeg sier sannheten, det er litt uenigheter rundt rangordningen her i huset for å si det sånn.
«Ja Birk, det er det kokken gjør mens servitøren serverer maten.»
Intet svar, men jeg hører at lokket til søppeldunken blir åpnet og at noe foregår der ute.
Etter en god stund kommer han ut fra kjøkkenet med en oransje plastkopp i den ene hånda. Han klapper meg forsiktig på hodet og gir meg koppen.
«Vær så god Pappa. Nå kan du kose deg litt.»
Jeg sier selvfølgelig tusen takk og smiler selv om jeg er litt skeptisk til innholdet. Noen av mateksperimentene hans har gjort inntrykk på smaksløkene mine for å si det sånt. Titter nervøst ned i koppen. Under potetgullet ser jeg bananer, en dæsj Nugatti, Kelloggs Honni-Korn og noen peanøtter. Funket egentlig veldig bra med litt melk på. Kanskje han blir kokk likevel? Snill er han i hvert fall.

 

Mitt YouTube-øyeblikk.

Dette ble opprinnelig publisert på Facebooksiden min for fire år siden
Da var årets YouTube-øyeblikk unnagjort.
Jeg plukker med meg seks poser med tomflasker og en med restavfall, matavfallsposen må vente. Har ikke nok fingre. Smyger meg ut døra, prøver å ikke vekke tasseladden som snorker i vei på rommet rett innenfor. Kommer meg ut og setter foten på det øverste trinnet på trappa.

Angrer momentant og monumentalt.

Benet blir bare borte under meg og jeg ser den panseriskledde bakken hoppe opp mot ansiktet mitt.
Har slettes intet ønske om å se bakken på så nært hold.
Jeg kaster og vrir på kroppen og plutselig stirrer jeg rett opp i himmelen. Posene er også på vei opp mot himmelen. Så treffer ryggen det første trappetrinnet. Spretter fra trinn til trinn. Banningen begynner, monoton og fantasiløs, men intens.
Treffer bakken med full tyngde, siste rest av luft slås ut av kroppen. Kan bare stirre dumt opp i luften mens ferden fortsetter bortover glattisen.
Der oppe i himmelen har selvfølgelig mange av flaskene sklidd ut av posene, disse regner ned rundt og over meg og lager et helvetes spetakkel.
Satan, hvor glad jeg er for at jeg ikke fikk med meg matavfallsposen. Vi vet jo alle hvor den hadde landet.
Så kommer smertene og banningen skyter fart igjen, høylytt og langt mer kreativt en før.
Jeg krabber meg over til plenen og bort til hushjørnet. Der klarer jeg å komme meg opp på kne og kryper langs veggen bort til trappa.
Griper tak i et trappetrinn med begge hender og haler meg opp et trinn. Prosessen gjentas møysommelig, trinn for trinn inntil jeg når toppen.
Der venter en lettere bestyrtet samboer som ikke trenger noen forklaring for å forstå hva som har hendt.
Jeg mer eller mindre krabber inn i gangen, stopper opp et øyeblikk og lytter.
Snorking. Tasseladden sover fortsatt. Takk og pris.
Kommer meg inn på soverommet og opp i senga.
Ja ja, flaks at jeg allerede hadde time hos doktoren i dag.

 

Mitt mareritt.

Jeg har sjeldent mareritt og de få gangene det skjer er det som regel varianter av å løpe rundt i mørket med noe ukjent etter meg som kommer nærmere og nærmere. Jeg våkner selvfølgelig rett før jeg blir tatt igjen. Disse drømmene er som regel glemt før jeg har rullet ut av senga. Men i det siste har det dukket opp en ny drøm som setter spor i sjelen min. Jeg har drømt den en håndfull ganger nå og begynner å huske de viktigste øyeblikkene. Detaljene er selvfølgelig ganske vage og takk og lov for det. Jeg vil ikke vite hva en drømmetyder ville ha fått ut av den. Men en ting vet jeg, den spiller definitiv på to av mine største fobier. Fobier er vel ikke ett helt dekkende begrep siden det antyder at frykten er irrasjonell og det er den jo ikke. Det eneste som mangler er egentlig noe som trigger høydeskrekken min, men da hadde jeg neppe våknet igjen. I hvert fall ikke med vettet i behold. Forrige gang jeg hadde dette marerittet hadde jeg ettermiddagsskift og hadde lagt meg nedpå igjen etter å ha fulgt junior til skolen. Vel, her er ett forsøk på å gjenfortelle faenskapet.

Jeg er lenket fast til en massiv jerntrone. Den er kald og ikke akkurat glattpolert. Ikke en overflate min nakne rumpe vil ha nærkontakt med over lengre tid. Rommet er halvmørkt og klamt, lufta er tung og innestengt. Det knirker i en dør og ut av mørket stiger en truende skikkelse. Dobbelkneppet dress i lakserosa fløyel er intet godt tegn. Den lettere uryddige hentesveisen nekter å ligge rolig på hodet til kreaturet. Til tross for halvmørket har han solbriller. Mannen kommer frem til tronen og planter høyrefoten mellom lårene mine. Hadde det vært varmere og enkelte kroppsdeler ikke så innskrumpete kunne det blitt veldig vondt. Han lener seg fremover og støtter seg på høyrekneet sitt. Noen sekunder står han bare der og ser ned på meg. Tetteste nesehårsveksten jeg noensinne har sett. Så begynner ting å eskalere. Han tar av seg solbrillene og putter dem i sin venstre brystlomme før han lener seg enda litt nærmere og stirrer meg inn i øynene. Jeg klarer ikke å se vekk. De bleke overfyldige leppene skiller lag og han begynner å utgyte de mest forferdelige ordene noe menneske har skrevet på ett ark.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig «

Hat og panikk kjemper en hard kamp i sinnet mitt. Jeg må flykte eller drepe kreaturet, men lenkene hindrer meg.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Jeg forsøker å trekke kroppen lengst mulig unna uvesenet, men lenkene gir ikke mye spillerom.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Kan han ikke annet!

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Det er nå det går opp for meg at kreket ikke kan annet enn den lille strofen. Det er mer som er galt, han klarer ikke å treffe tonen en eneste gang. Hver gang bommer han bittelitt. Hadde jeg hørt strofen bare en gang hadde jeg ikke lagt merke til det, men når den gjentas igjen og igjen begynner det å gå meg på nervene. Jeg klarer ikke å skrike eller få ut ett eneste ord. Ingenting jeg gjør lager en eneste lyd som kan overdøve faenskapet. Ikke en gang når jeg hamrer bakhodet mitt inn i jerntronen klarer jeg å dempe ulyden eller bryte øyekontakten.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Kanskje, hvis jeg hamrer hodet ofte nok mot tronen vil jeg dø eller i det minste pådra meg en velsignet hjerneskade.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Myke og klamme hender kommer bakfra og tar tak i hodet mitt og holder det stille. Et ansikt dukker opp bakfra på min høgre side. Han puster inn i øret mitt. Varm fuktig pust.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Mannen ved min side holder seg hele tiden så langt bak at jeg bare ser ansiktet i øyekroken, men jeg kjenner tungen hans slikke meg bak øret. Tungen kjennes unaturlig spiss og lang ut. Odøren som siver inn i nesen min minner meg om lettere bedervet fiskeslo, eller laks som det også kalles.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Hva i all verden har jeg gjort for å fortjene dette!

Tungen har funnet veien inn i øret mitt. Jeg kjenne den skli sakte innover til den finner noe. Jeg kjenner en liten ørevoksbit bli plukket løs og lirket ut av øret mitt. Han smatter fornøyd.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Tungen vender tilbake til øret mitt. Det rumler i magen min, sulten river hissig i kroppen min. Som om ikke ting var ille nok. Mannen ved min side stivner et øyeblikk, det virker som om han lytter til magen min.

«Stakkars mann, sulte skal du slippe.»

Den ene hånden stryker lett over håret mitt før den blir borte et øyeblikk.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Hånden vender tilbake med noe stinkende knuget mellom fingrene. Før jeg får sukk for meg har han stappet en laksebit inn i munnen min. Reaksjonen min er kontant, men han er raskere. Hånden hans lukker seg rundt munnen min, spyet prøver å finne en annen vei ut, men den andre hånden har klemt nesen min hardt sammen og spyet og laksen har ingen vei ut. Det er like før jeg driter på meg i håp om at det jeg har i munnen skal bli med på veien ut.

«Leende guldbruna ögon har jag förälskat mig i «

Jeg får ikke puste, men mannen ved min side slipper ikke taket før jeg har svelget alt sammen. Jeg kjenner tårene begynne å renne nedover kinnet mitt, det er liten trøst i tungen som samler opp hver eneste dråpe og smatter fornøyd. Mannen biter meg lett i øreflippen før han hvisker i øret mitt.

«Det er bare oss tre her, for evig og alltid. Vi skal kose oss inn i evigheten.»

Heldigvis våkner jeg før det blir verre. Et øyeblikk ligger jeg og stirrer i taket før jeg setter meg opp i senga og ser meg nervøst rundt. Sjelen trenger å renses, jeg rusler ut på kjøkkenet og lager meg en antiveganerburger med både ost og bacon før jeg setter meg på stua og setter på litt Slayer. Høyt. Veldig høyt. Balsam for sjelen.

 

Pappapermens sjarm

Facebook har sine øyeblikk. I dag plukket den frem et minne fra da jeg hadde pappaperm. Pappapermen var en av de beste periodene i mitt liv.

“Krakra kra!”
Lyden er høy, gjennomsyret av livsglede og fremfor alt våkenhet. Jeg ruller rundt i senga og titter mot den grønne sprinkelsenga. Tåke. Jeg gnir søvnen ut av øynene og tåken forsvinner. Ett tindrende smil og vidåpne øyne møter meg.
«Kra kra!»
Jeg vet hva som gjelder.
Tvinger kroppen ut av senga og plukker tassen opp av senga. Blir belønnet med en klem og en liten nysgjerrig pekefinger kjørt inn i munnen. Birk stirrer på soveromsvinduet bak meg, lyset som tyter inn mellom de mørke gardinene tyder på at det faktisk ikke er så alt for tidlig på morgenen.
Jeg tar ham med opp i storsenga, setter ham ved siden av vinduet.
Gutten reiser seg opp, smyger seg under gardinene og beundrer verdenen der ute.
Jeg tar puta med meg og legger meg med hodet ved vinduet, ligger der og titter opp på gutten som forsøker å få med seg alt som skjer der ute. Fuglene som flyr, bilene som durer forbi og skolepatruljen i krysset. I dagslyset er den kraftige røde streken over høyre øyenbryn ekstra tydelig, men slik blir det når tanter lar små tasser låne rød tusj.
«Kra! Brommma! Tata ta!»
Lydene er mange, alt som ses kommenteres, nå og da ser han ned på meg og ler. Jeg nyter disse siste rolige minuttene på puta.
Til slutt henger den ene grønne busa så langt ned at jeg må handle, grønne buser i senga er ikke min favoritt.
Stellebordet neste.
Det finnes faktisk verre måter å begynne dagen på

 

Fremtidig politiker ?

Opprinnelig lagt ut på Facebook 26.10.15

Sånn, der var jakka på. Mangler bare lua og så er vi klar for barnehagen.
Hm… Hva er det for en odør?

«Birk, har du bæsja?»

Intens hoderysting.

«Nei!»

Jeg tar tak i bukselinninga og drar den ut. Hva jeg ser og lukter levner ingen tvil.

«Birk, du lyver»

Intens hoderysting.

«Nei, Pappa!»

«Er det ikke bæsj jeg ser og lukter i buksa di?»

Intens hoderysting.

«Nei, ikke bæsj!»

«Birk, skal du bli politiker?»

«Ja Pappa!»

Naturtalent.

 

18 Oktober 2016

Tidlig morgen, litt for tidlig etter min smak. Jeg sitter på do mens Birk ser på barneteven. Jeg håper i hvert fall at det er hva han gjør.    Døren blir åpnet på gløtt og Birk titter inn. Han gir meg sitt bredeste smil og kommer inn. Gutten plukker opp den blå plastkrakken han bruker for å nå opp til vasken.

«Birk, hva skal du med den?»

På vei forbi meg klapper han meg på kneet, nesten som han vil berolige meg. Alarmklokkene begynner å våkne.

«Jeg trenger trapp pappa.»

«Hva skal du med den. Vent så skal jeg hjelpe deg.»

«Nei nei nei, du bæsjer. Klare sjøl»

Så forsvinner han ut. Jeg hører raske og bestemte skritt retning kjøkkenet. Jeg prøver å skynde meg, men når luka er åpnet og lasten på vei ut er det grenser for hvor rask man kan være.

Jeg hører lyden av noe som blir flyttet på.

«Birk hva driver du med?»

Jeg roper mens jeg prøver å bli ferdig. Ikke lett, ting vil ut.

Han begynner å synge høyt.

«Bææ bææ blacksheep have you any ull. Yes sir tre bags full. One for mamma og en for pappa. Itsy bitsy spider klatret på en hatt. Killikane koff….»

Så blir det idyllisk stille.

Jeg blir ferdig og titter ut på stua. Han sitter henslengt i sofaen. Den ene hånden dypt plantet i en pose med nacho-chips mens den andre holder godt tak i en pakke med rosiner.

«Birk, har ikke du akkurat spist mat?»

Han løfter posen med chips.

«Er ikke mat, er potetgull.»

Han bikker hodet til høyre og smiler.

«Pappa, vil du dele med meg? Vær så snill.»